S tetnet t ken til sist
S vandrer vi endelig til D dheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.

Jaget av lyset inn I tusener av m rke r
har d renskap av menneskers lavm l havnet
Forst s gr t vi, men s drakk vi,
og frydes n over smerten de m lide

Hvorhen, s fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.

For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og s vent hjem til det ulme, m rke dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts t ke.
Styrket av den belge sol,
og d den over de som provde felle oss.

En fr tsende stank av r ttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres d d